Et komplett idiotisk «kunstverk»?

En kunstner har fått satt opp et gammelt hus foran Stortinget. Husene er like gamle. Kunstverket kalte hun «House of Commons».

Når nyheten blir servert i ulike media, tenker kanskje folk «noe så bortkasta!» og at dette må da være utrolig dårlig bruk av ressurser?

Men gi deg selv noen minutter til å reflektere over dette – det gamle huset foran stortinget… Like gamle, men med forskjellig historie og formål. Reflekter… Og er ikke nettopp dét kunst skal gjøre? Få deg til å reflektere?

http://www.osloby.no/oslopuls/kunst_og_scene/Setter-opp-rodmalt-stue-foran-Stortinget-8188555.htmlgammelthusheske

Dagens overskrifter

Når jeg var liten, ville jeg gjerne bli journalist. Eller fotograf. Gjerne begge deler. Men selv om facinasjonen for det skrevne ord er stor, er den enda større for blanke ark. Og da mener jeg ikke i overført betydning til livet. Nei, rett og slett et hvitt papir som ingen har «ødelagt» med å skrible ned, lagd kruseduller eller forsøk på kunstverk. Så stor er facinasjonen, at jeg gjerne lar være å skrive, fordi arkene er penest uten noe på, og når man endelig skal ta det i bruk, bør ordene eller kunstverket være av så høy kvalitet at det er greit at det blanke blir erstattet med noe annet.

Journalist. Av og til lurer jeg virkelig på hvem det er som skriver overskriftene i avisene (nettaviser er hakket verre enn papiraviser!), og hvor svimete de var i gjerningsøyeblikket. Jeg vil helst forestille meg at de må ha vært utsatt for umenneskelig stress, privat tragedie eller bare usannsynlig mye forelsket. Men jeg skal egentlig ikke klage. Det er disse snodige overskriftene som gjør dagen min ekstra fin. Dagens sålangt beste overskrift, konstaterer temmelig tørt det helt åpenbare:

Nettavisen - Forsiden.clipular
Overskrift i Nettavisen

 

 

 

Ekstraordinært

«Det er da fælt som tiden flyr!» sa hun, mens hun funderte over det hun akkurat hadde sagt. 15 år passert, og hva hadde hun brukt tiden på? Giftet seg, fått barn – men hva mer? For man må jo ha gjort noe mer, noe helt spesielt – noe ekstraordinært – for ellers; så er man jo bare helt vanlig..?

Helt vanlig. Spøken man drar, mens man kaster på hodet og ler – «HA HA! Et helt vanlig A-4-liv – det eneste som mangler nå er bikkja!» sier man, mens man egentlig tenker at man er da så spesiell som person at man umulig kan være ordinær.

Man lurer ingen andre enn seg selv. Ordinær så det svir. Hus, kjedelig jobb, unger, biler. Handle på Rema 1000. Irriterer seg over at det eneste man ikke har blitt flink til å resirkulere, er lyspærer – «ikke plass noe sted til den beholderen, jo!», mens man kikker i kalenderen på Ipaden, og det eneste man ser der er Facebookbursdager, foreldremøter, legetimer…

Helt enkelt ordinært liv. Og ikke ser det ut til at det skal skje noe med det første, heller. Ne-hei da. Da får man gå over til neste punkt på lista:

«Hvordan bli tilfreds med A4-livet».

 

Glimt